Fagutdanningen – nye tanker med historiske røtter

Fordelen med å bli eldre er at man blir glad i historie. Historie forteller oss ikke bare om hvordan samfunnet var, men at gamle erkjennelser har en tendens til å gjenta seg.

Publisert: 11 Apr 2014

Tiden går i en slags spiral der nye tanker og ideer har vært prøvd før, men i en annen innpakning. Dette gjelder ikke minst fag- og yrkesutdanningen. I 500 år var utdanningen basert på kunnskapsformidling fra mester til lærling. Mesteren var ikke bare en dyktig fagmann. Han var også læremesteren og bestemte hva den unge skulle lære av teori gjennom praktiske utfordringer. Mesteren visste hva som skulle til for å kunne bringe faget videre. Han trengte ingen innblanding fra myndigheter, men hadde sitt faglige nettverk gjennom laug og kolleger. Her hentet han inspirasjon og faglig påfyll. Mesteren og hans nettverk bestemte over eget fag og dets utvikling.

Rørleggerfaget ble anerkjent som håndverk i 1895 og Norske Rørleggerbedrifters Landsforening (NRL) ble etablert i 1913. Et nytt nettverk var skapt. Et nettverk som hadde fagutdanningen som ett av sine viktigste satsingsområder. Med opprettelsen av mektige næringsorganisasjoner var det naturlig at statlige myndigheter blandet seg inn i det som skjedde, også på utdanningssiden. Trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten ble etablert. Mesteren måtte heretter forholde seg til hva som ble bestemt av de tre partene gjennom det som senere er blitt kalt Opplæringsråd.

Inntil 1994 hadde hvert fag sitt eget Opplæringsråd bestående av representanter fra arbeidsgiver, arbeidstaker og skolemyndighet (faglærer). Opplæringsrådet lagde læreplanen for eget fag og var sånn sett en forlengelse av det gamle systemet. Ved innføringen av Reform 94 mistet fagene mye av sin makt over egen utdanning. Myndighetene tok over, flere fag ble samlet i opplæringsrådene. Dette førte til fagene stadig måtte finne seg i kompromisser som førte til svekkelse av egen fagutdanning. Ordningen ble videreført med Kunnskapsløftet. I tillegg til større utvanning av den spesifikke fagutdanningen ble det rettet et enda sterkere fokus på skoleundervist fellesteori som skulle gi fagarbeideren lettere adgang til høyere studier. Fagutdanning ble ikke nok. Studiekompetanse er det som teller.

Gjennom de siste tjue årene har fagutdanningen beveget seg i en negativ retning for fagene. Dette er skjedd gjennom reformer som har hatt mer fokus på rasjonalisering og økonomi enn på elev/lærling og fag. Resultatet er stort frafall, mangelfull opplæring og store tap for samfunnet. Men verst er det for ungdommen som ikke får fullført sine ønsker om en god fagutdanning. “Alle” har innsett at fagutdanningssystemet må endres, men de lærde strides om hvordan det best bør gjøres. Kanskje bør vi se litt på den nære historien. Kanskje bør pendelen svinge tilbake til tiden før 1994. Kanskje bør fagene få bestemme mer over egen utdanning. “Den som har skoen på, vet best hvor den klemmer.”

Veksling mellom teori og praksis har vært fagutdanningens styrke. Vekslingsmodellen som nå er innført som et forsøk i noen fag, er ikke ny. Det er faktisk denne modellen som har gitt oss våre beste fagfolk gjennom historien. Modellens svakhet i dagens samfunn er konkurransen fra innleie av billig, utenlandsk arbeidskraft som kan friste bedriftene til å la være å ta inn lærlinger. Myndighetenes bidrag til ordningen skal ikke være å diktere innholdet i fagutdanningen, men å legge de økonomiske forholdene til rette for lærebedriftene. Dette kan gjøres ved å heve lærlingtilskuddet eller aller helst lage et utdanningsfond som finansieres av alle bedriftene, ikke bare lærebedriftene. På hvilket tidspunkt vekslingen skal starte, er det opptil faget å bestemme.

NRLs styre og lærebedrifter mener dagens unge trenger et modningsår i skolen, med all undervisning lagt til skolens verksted før de slippes ut på en farlig byggeplass. Teori er helt nødvendig, men den skal knyttes til det praktiske arbeide og læres gjennom hele utdanningsløpet, ikke bare de to første årene i skolen som nå. Fag- og svenneprøver må beholdes, men bør harmoniseres og bygges opp over samme lest i hele landet for å sikre likhet og rettferdighet. I tillegg må prøven inneholde en test av de teoretiske kunnskapene. Er bransjen og myndighetene seg sitt ansvar bevisst, kan historien fortelle oss at fagutdanningen igjen er på rett spor.