Villedende veileder om nye energikrav

Bildet: Trygve Mellvang-Berg, Kommunikasjonssjef i Norsk Fjernvarme.

I det stille har Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) tilsynelatende boret et stort hull i myndighetens krav om energifleksible varmeløsninger i nye bygg. Det kan koste samfunnet og forbrukerne dyrt.

Publisert: 12 Jan 2016

Av Trygve Mellvang-Berg,

kommunikasjonssjef i Norsk Fjernvarme

Vi er mange i varmebransjen som rister forundret på hodet etter at DiBK uten mye ståhei denne uken publiserte sin veileder til de nye energikravene i byggteknisk forskrift, som trådte i kraft ved nyttår. En enkel setning i veilederen ser nemlig ut til å sparke bunnen ut av markedet for vannbårne varmeløsninger i nye bygg – og låse byggene til en stor andel direktevirkende elektrisk oppvarming.

Mer om denne setningen litt senere, men først litt om bakgrunnen. For utgangspunktet i forskriften er ganske annerledes enn det som kan bli konsekvensen av veilederen. Forskriften slår nemlig fast at nye bygg over 1000 kvadratmeter "skal ha energifleksible varmesystemer". I veilederen presiserer DiBK at dette betyr at det skal være «mulig å dekke varmebehov med ulike varmekilder» og at «de mest aktuelle varmebærerne vil være vann og luft». Varmebehovet omfatter både oppvarming og varmt tappevann, fastslår DiBK, og understreker at de energifleksible varmesystemer gjør at «bytte av varmekilde er en reell mulighet».

Poenget er altså ikke å binde de nye byggene til bare direktevirkende elektrisitet, som panelovner, men sette dem i stand til å utnytte alternative kilder til oppvarming. Det er lurt, ettersom elektrisiteten bør brukes til å fase ut fossilbruk i veldig mange andre områder i samfunnet, som transport og industri. Det understreket både kommunalminister Jan Tore Sanner og daværende miljøvernminister Tine Sundtoft da forskriften ble lansert i oktober. Dessuten kan eksport av norsk vannkraft bidra til å kutte fossil kraftproduksjon i landene rundt oss, istedenfor å bygges inn i oppvarmingsmarkedet. Varmen i norske nybygg kan isteden komme fra andre miljøvennlige kilder, som vi har mye av. Det gjøres det et spesifikt poeng av i selve forskriften, når den pålegger at de store byggene «skal tilrettelegges for bruk av lavtemperatur varmesystemer».

DiBK ser også ut til å ta dette poenget når det i veilederen står at: «Lavtemperatur varmeløsninger sikrer energifleksibilitet som åpner for effektiv bruk av flere energikilder, for eksempel spillvarme, solvarme og omgivelsesvarme (i luft, grunnvann, sjøvann, berg, jord mv.)». Dette er jo forøvrig nærmest som en opplisting av energikilder som er i bruk i landets fjernvarmeanlegg i dag. Så langt vel og bra. Men plutselig kommer så DiBK opp med formuleringen som snur det hele på hodet. Det er nemlig bare halvparten av oppvarmingsbehovet som trenger være energifleksibelt:
«Energifleksible systemer må dekke minimum 50 % av normert netto varmebehov». Og for å sitere fagsjef Knut Olav Knudsen i VVS-foreningen, som blogger om sin skuffelse over veilederen; «Blir det da fleksibelt, eller blir det en strømdominans?»

Knudsen bruker et eksempel med en boligblokk på 1300 kvadratmeter for å illustrere. Etter de nye forskriftene vil bygget ha en fordeling på omtrent 50/50 mellom varmt tappevann og romoppvarming. Basert på DiBKs veileder, tror Knudsen boligutbyggere som bare tenker lavest mulig pris på egne investeringer vil velge panelovner i rommene og elektriske varmekabler på badet. For å oppfylle kravet om 50 prosent energifleksibilitet, vil så tappevannet, som må holde høy temperatur, bli varmet av en el-kjel, som man kan si er mulig å bytte med en annen høytemperert løsning.

Dermed sitter boligkjøperen igjen med helektrisk oppvarming – istedenfor at byggets oppvarmingsløsning bidrar til å frigjøre elektrisitet. Dessuten, spør Knudsen retorisk: når/hvis strømprisene øker på grunn av større etterspørsel, hva da med dem som ikke kan endre fyringsalternativer? Det er et relevant spørsmål akkurat nå i januar, med sprengkulde over store deler av landet på toppen av et allerede rekordhøyt strømforbruk de siste månedene. Ja, kraftprisene er stort sett lave store deler av året, men perioder som den vi er inne i nå gir kraftige hopp i strømprisen. Mer direkte elektrisk oppvarming i nye bygg vil bidra til mer av dette.

I områder hvor det finnes fjernvarme, vil fjernvarmen i og for seg enkelt kunne brukes til tappevannet i Knudsens eksempel. Men med DiBKs 50-prosentgrense er markedsgrunnlaget for utbygging av fjernvarme halvert, i forhold til de tidligere kravene, som sa at hele oppvarmingsbehovet skulle tilrettelegges for fjernvarme. Det betyr et mindre grunnlag for fjernvarmeutbygging og dårligere utnyttelse av varmeressurser - som da isteden vil gå til spille. Veilederen er derfor dårlige nyheter for alle kommuner som ønsker å utnytte lokale spillvarmeressurser i urbane fjernvarmesystemer. Men – det er et lite halmstrå i forskriften for oss som er opptatt av vannbårne løsninger i framtidens bygg. For det står jo der, som nevnt, at de store byggene "skal tilrettelegges for bruk av lavtemperatur varmesystemer".

Og det er her DiBK forvirrer mer enn veileder om den nye forskriften. Er det slik at hvis man har energifleksibel oppvarmingen av tappevannet, som DiBK presisierer må være høytemperatur, så må bygget i tillegg tilrettelegges for lavtemperatur varmesystem? Det vil i så fall si at Knudsens eksempel vil være et brudd på forskriften. Mange vil nok likevel forstå veilederen dithen at Knudsens eksempel er mulig. Her bør DiBK så fort som mulig presisere hva som egentlig menes.

OPPDATERT: Etter at denne bloggteksten ble skrevet, la DiBK ut en «veileder til veilederen», kalt Hovedtrekk i nye energikrav fra 1. januar 2016. Der står det blant annet følgende: «Bygg over 1000 kvm må bygges slik at minimum 50 % av varmebehovet må kunne dekkes av lavtemperaturvarmeløsning som i praksis ofte vil være vannbåren varme.»