- Drikkevannet må sikres bedre

Illustrasjonsbilde: Getty Images

En tredjedel av alt drikkevannet i Norge forsvinner. Vannet pipler ut fra rør over hele landet i form av store og små lekkasjer. Og problemet ser ut til å vokse.

Publisert: 24 Jun 2019

I enkelte kommuner lekker det så mye at 70 % av vannet aldri når frem til forbrukeren. Mange kommuner ligger altså langt bak det nasjonale målet om 20 % svinn.

– Egentlig er det ganske tragisk. Vi har verdens beste vannkvalitet, men søler bort mye av det i et vannledningsnett som ikke holder mål, sier segmentsjef for samferdsel i Ahlsell, Thomas Birkebekk, i en pressemelding.

Birkebekk peker på tre hovedutfordringer med dagens vannforsyning:
– Mangel på utskifting og vedlikehold av eksisterende ledningsnett er et problem. Det samme er valg av feil type rørmateriale til grunnforholdene rørene ligger i og for dårlig kunnskap og fagkompetanse i enkelte kommuner.

Kostbar smittekilde
Når rør som skulle hatt en levetid på 100 år, kun holder i 20 år – kan det raskt får store konsekvenser. Lekkasjer og brudd på rørene åpner for at forurensning og bakterier finner veien frem til kranene våre.
– Ulike typer drikkevannsrør har forskjellige egenskaper og reagerer derfor ulikt avhengig av grunnforholdene. Bruker du for eksempel duktilt støpjernsrør i sulfatholdig myr, eller rør med feil korrosjonsbeskyttelse, vil de ruste. Vanlig «blått rør» tåler ikke steder med korrosive masser og alunskifer. Setninger i bakken og uhell med stein og lignende, kan også gi rørbrudd, forklarer Birkebekk.

Bransjeorganisasjonen Norsk Vann beregner at det frem mot 2040 bør investeres 280 milliarder i bygging og fornying av vann- og avløpsnettet.
– Akkurat nå handler det om investeringer og kostnader knyttet til det enorme etterslepet vi har på vedlikehold av ledningsnettet. Vi må ha kapasitet til å bytte ut gamle og ødelagte vannledninger raskere enn i dag, utdyper han

Fornyingstakten på ledningsnettet er nå på 0,66 % per år. Hadde vi klart å øke den til 1 %, betyr det at hvert enkelt nye rør som legges, må ligge i 100 år for at «vann-regnskapet» skal gå i null.
– I 2040 vil utskiftningsbehovet ha blitt 2-3 ganger høyere enn i dag. Med dagens takt er vi ikke i nærheten av å komme i mål med vedlikehold og utskiftning. Det er en alvorlig situasjon. Folk burde egentlig være kjempeglade når de ser at det graves i gata.

Mange små lekkasjer
Segmentsjef kommuner i Ahlsell, Morten Østebø, har jobbet med problemstillingen i årevis. Han er klar på hva som bør gjøres for å hindre lekkasjene – slik at kommunene har en sjanse til å ta tak i etterslepet.
– Det viktigste er først å dokumentere hvor mye vann som lekker ut. Vannet havner ofte i overvannsnettet og renses dermed på nytt. Det er et dyrt overforbruk.

Mange bekker små gir som kjent stor Å, og det er fra de små rørbruddene det samlet sett lekker aller mest vann.

– En stor vannlekkasje i gata er godt synlig, men normalt er ikke små lekkasjer mulig å se fra bakkenivå. Da må man måle vanngjennomstrømning fra vannverk til forbruker, og samtidig benytte seg av lytteutstyr for å finne rørbruddene, forklarer Østebø.

For lav kompetanse
Han forteller at mange kommuner deler opp ledningsnettet i soner, for å ha en bedre mulighet til å finne lekkasjene.

Når lekkasjen er lokalisert er det graving i gata som tradisjonelt har vært motmiddelet. De siste årene har «No-Dig» og «strømping», hvor man trekker nye PE-rør inne i de gamle støpjernsrørene, også blitt effektive løsninger. Her er imidlertid utfordringen at teknologien er lite utbredt og at kompetansemiljøene ofte befinner seg langt unna de minste kommunene.
– I større kommuner sitter de ofte på fagkompetansen og prater mye med naboen. I mindre kommuner er gjerne de samme folkene ansvarlig for både vann, vei og brann, og har ikke tilgang på det samme fagmiljøet, forteller Birkebekk.

– Sammen med leverandørene sitter vi på store erfaringsdatabaser med oversikt over hvilke rør- og avløpsløsninger som funker best fra sted til sted, sier Østebø.
– Vi har også kompetanse knyttet til hvordan ledningsnettet kan utbedres og fornyes. Ofte blir vi ikke involvert nok i prosjektene og det er ingen tvil om at vi kan bidra mye med både logistikk og spesialkunnskap, utdyper han.

– Se det store bildet
Birkebekk forteller at vannrør generelt kan være et vanskelig tema. Han tror at for mye oppmerksomhet på pris og tidsfrister fra konsulenter og entreprenører, gjør at mange nok ikke undersøker grunnforholdene og alternativene godt nok – og dermed kanskje ikke velger den beste løsningen.

– Vannsikring handler ikke bare om å velge rett rør med riktig type egenskaper. Ofte ser vi at ventilene i vannkummen også er gamle og ikke virker når det er behov for dem. Det er minst like viktig å kunne stenge av vannet på en trygg måte, utdyper Østebø.

– Rørfornying handler mest om prioriteringer. Hvis vi skal oppnå ønsket utskiftningstakt, må vi prioritere de dårligste anleggene og ledningsnettene først. Materialvalg, kvalitet og kunnskap er viktig for å få på plass et ledningsnett som kan vare i oppimot 200 år, sier Birkebekk avslutningsvis i pressemeldingen.